IMG_20210907_170139.jpg

Oss som oppdrettere

La meg først være tydelig på at vi er nye oppdrettere som hadde vårt første kull i 2021, og vi kommer til å lære utrolig mye i årene som kommer om dette med avl, oppdrett og oppdragelse av valper. 

Men vi har jo allikevel allerede gjort oss en del erfaringer med vårt første kull. En ting er naturligvis at hundene får maten og stellet de skal ha, men jeg tenker vel så mye på hvordan de blir sosialisert og hva de opplever før de flytter til sine nye hjem.

Under helsesjekken hos veterinær av vårt første kull fikk vi mye skryt for hvor trygge og rolige valpene var på første dyrlegebesøk. De lot seg ikke skremme av et glatt gulv, av nye mennesker, lukter og lyder. De var ikke en gang usikre på dyrlegen etter chippingen, selv om den faktisk gjorde litt vondt. 

Her vil vi snakke litt om hva vi gjør og hvordan vi tenker om oppdragelsen av valpene før de får nye hjem.  

  • Facebook
  • Instagram

De første ukene

De første ukene var vi naturligvis opptatt av mor, av at vekten på valpene gikk oppover og at de spiste godt. Vi sørget for at de holdt seg varme og passet på at de vokste jevnt og trutt. Etter hvert skulle vi starte kloklipp også. Men helt fra første dagen var vi veldig opptatt av håndtering. Vi er også så heldige at Keila ikke hadde noe problem med å la oss ta på og sjekke valpene jevnlig, hun satte egentlig bare pris på å få litt selskap i valpekassa. 

Det vil si at valpene våre siden de ble født har blitt holdt, håndtert, og blitt koset med. De har blitt sjekket tenner på, klippet klør og tatt på poter og ansikt fra første stund. 

Da de ble tre uker gamle fikk de lov til å komme ut i stuen og være i valpegrinden ved siden av sofaen. De fikk hilse på de andre hundene i huset, og etter hvert også kattene i husholdningen. Fra valpegrinden fikk de fort et blikk på hvordan dagliglivet vårt er, og tante Lexie fikk være mye sammen med dem i grinden for å leke med dem. Max (Golden Retriver) har ikke vært like interessert i dem, men de har allikevel blitt vant til hunder av flere størrelser fra første stund. Vi startet også ved rundt tre ukers alder å ha dem med ut på gresset. Det tok ikke lange tiden fra dette var veldig nytt og rart, til de gjorde forsøk på noen krumspring. 

Contact

I'm always looking for new and exciting opportunities. Let's connect.

123-456-7890 

Opplevelser

Vi har i denne valpetiden hatt besøk av både hunder og mennesker. De fikk raskt være med i stallen for å teste ut andre gulv og underlag, alle luktene i en stall og treffe hestene. De har fått springe på plenen med de voksne hundene våre, hilst på både Norsk Elghund Grå, Alaskan Malamute, Chodsky Pes, Border Collie og flere andre buhunder. De har fått være med på besøk til Stig sin søster der det bor 6 barn, og kost seg på stuegulvet der med dem. De har fått løpe fritt i skogen og på jordet på små turer sammen med mor, og fått teste ut hvordan det føles å være en hund. Vi bærer dem selvsagt opp og ned alt av trapper og slikt, men jeg ville at de skulle kjenne på det å måtte finne løsninger selv. Hvis det lå en stokk i veien, så måtte de finne en vei rundt. 

Som frivillig besøksvenn med hund i Røde Kors har vi snakket en del om dette at hundene vi har med oss på besøk skal være tolerante hunder som ikke blir reagerer på rullestoler og bråkete krykker. Hundene skal tåle å bli klappet litt hardt på av en dement person, eller at noen plutselig skriker ut av intet. Når jeg sier "tåle" mener jeg at hunden skal akseptere at dette skjer midlertidig, og ikke reagere på hendelsen - verken med aggresivitet eller frykt. Denne tankegangen ønsker jeg å bruke når jeg skal miljøtrene valpene. I korte trekk betyr det at valpene skal lære at det er trygt å bli håndtert av mennesker, og at det ikke er farlig selv om noen av dem kan være litt hardhendte i korte perioder (barn, demente). De skal forstå at ubehagelige ting skjer i blant (klippe klør, sjekke tenner, løfte poter, lyse i øyne osv) samtidig som de forstår at dette både er kortvarig og ikke farlig. De skal lære at mennesker kommer i alle mulige forskjellige former, høyder og fasonger, at noen går med hatt, krykker eller rullestol. Mennesker lukter forskjellig, og har forskjellige farger; og de skal lære at alt dette er helt vanlig. Dette gjelder også andre dyr, og andre hunder. De skal se og oppleve at hunder også ser forskjellige ut, og at de kan prate litt forskjellig fra det de lærer av mor. 

Alt dette ønsker jeg at valpene skal oppleve i løpet av de viktigste påvirkningsukene (5-12 uker) for å legge det beste grunnlaget som mulig for en trygg og stabil hund i mange år fremover. Jeg mener at dersom valpen får disse inntrykkene tidlig nok vil man kunne slippe unna mye trøbbel og arbeid senere. Man vil også få en mentalt sterk hund som er rustet for å takle nye situasjoner på en mye bedre måte, og som har lavere risiko for stress i ukjente situasjoner. Spesielt når man snakker om en rase som har rykte på seg for å være "bjeffete" mener jeg dette er viktig. Mye av bjeffingen til buhunder jeg har møtt stammer ofte fra stress og usikkerhet i situasjoner. 

Ina Margrethe Gabrielsen Egren

Jeg er 32 år gammel jente fra Sørlandet som har vokst opp med en forkjærlighet for dyr. Vi hadde alltid katt selv, og hunder i all vår nærmeste familie. Mine besteforeldre har drevet med oppdrett av Shetland Sheepdog siden tidlig 80-tallet, så jeg vokste opp med valper rundt meg. Jeg har også drevet med hest siden jeg var liten og er nå fôrrytter noen dager i uken. 

Jeg kjøpte min første egen hund som 23-åring. Det var en Golden Retriever som heter Max. Han har vært en utrolig god læremester for buhundjentene våre, og vi håper han kan være med som læremester for hvertfall en hund til før han blir for gammel. 

Da vi kjøpte Keila var jeg bestemt på at jeg ønsket å lære meg hundetrening skikkelig, og slik ble det. Jeg startet etter en stund å gå stevner i sporten Rallylydighet. Nå konkurrerer jeg i klasse 3 med Lexie og Elite med Keila, jeg har gått Keila til LPI tittel, og begge jentene har bronsemerket i LP. Ambisjonen er også å starte agility offisielt, samt teste ut andre hundesporter som smeller, spor eller kanskje nosework? Jeg har også startet på utdanningen til NKK Instruktør Trinn 1. 

Jeg er aktiv på sosiale medier under @Egrendogs og legger ut mye treningsvideoer og annet moro. Jeg er også nylig valgt inn i Avlsrådet til Buhundklubben. 

  • Facebook
  • Instagram
IMG_20220716_163225_998.jpg

Stig Arne Egren

Jeg liker å si at jeg er 19år+mva, men det er ikke like lett å slippe unna med. Jeg er altså 39 år gammel og er opprinnelig fra Arendal, men det hadde du ikke klart å avsløre på dialekten - da hadde du gjettet Kristiansand. 

Jeg har jobbet som sjåfør i mange år, og er akkurat nå på vei til å bytte beite over til båtbransjen. 

Jeg ble valgt inn som nestleder i styret til Norsk Buhundklubb i 2021. Jeg synes det er veldig spennende å få være med på bevaringen av en rase som buhunden. 

Jeg fikk min første hund som 20-åring, og hun ble nesten 15 år gammel før hun måtte forlate vår verden. Lady var en blanding av Border Collie og Tibetansk Spaniel, og vi pleide bare å kalle henne en senket Border Collie. Det var da vi måtte avlive henne at vi kom innpå tanken om å skaffe oss buhund. Jeg ville egentlig ha Rottweiler, men rasevelgeren til NKK ville det annerledes og etter hvert kom vi frem til at buhund var det riktige valget. Det har vi nesten aldri angret på (med unntak av noen minutter her og der i valpetiden). 

118266419_322882428862872_2048426647426463239_o.jpg