I start1en av juli kom en ny buhund til oss. Han heter Vatnebygda's Fjord og nærmet seg år gammel. Han er en omplasseringshund, og dessverre en typisk korona-hund. Han har sine utfordringer, og det var en røff start der han måtte finne seg til rette, finne roen og finne sin plass i flokken her hos oss.
Det er merkbart at hundene vi har fra før har litt bedre manerer og forståelse for regler og grenser, og vi har virkelig kjent på utfordringen det er å ha en ulydig hund i hus. Vi valgte å gi han et nytt navn i overgangen, og han startet raskt å respondere på sitt nye navn Onix. Jeg har delt en del på instagram om hvordan vi satt i gang treningen hans - og hvilke problemer han har slitt med. Da han kom til oss hadde han store håndteringsproblemer, og han responderte på håndtering med hender og gjenstander med "vold" og "kamp". Jeg måtte umiddelbart vise han at man ikke kommer noen vei ved å kjempe hard nok, og det innebar å ikke gi opp før han faktisk roet seg ned. Han måtte raskt lære at eneste måten å få situasjonen overstått er å roe seg ned. Det gikk rett i underkant av fire uker frem til jeg kunne klippe alle klørne hans, og børste bort all ulla som ikke ville gi slipp i pelsen hans. Han har også passeringsproblemer med ting på hjul, løpende mennesker og spesielt andre hunder. Derfor tok heg kontant med en hundetrener jeg kjenner til or å be om tips til hvordan vi skulle starte treningen, og vi ble raskt enige om at sladretrening var veien å gå. Konseptet er at når han ser noe han ønsker å reagere på, skal reaksjonen være å "sladre" til oss. Dette skal han gjøre ved å snu blikket og oppsøke øyekontakt med oss for å si ifra at det er noe der borte. Parallelt med denne treningen fikk han også kjenne på egenskapen å roe seg ned i stressende situasjoner. Det er kjempeviktig at en hund klarer å hente seg ut av stresset og finne en indre ro, og det er også et resultat av slik trening.
I tillegg til dette har han ikke likt vann, og har hatt den klassiske "diagnosen" at man ikke ønsker å få vann på magen. Vi startet litt svømmetrening for å hjelpe han over den kneika, og det tok ikke mange øktene før han svømte ut sammen med meg på dypt vann. Han hopper ikke frivillig av full glede ut, men han legger på svøm og svømmer selvstendig - det er jeg kjempefornøyd med.
Jeg tror kanskje det viktigste jeg har lært av Onix til nå, er hvor viktig det er med treningen av valpen den første tiden (og hele tiden). En buhund skal ikke bare ha et kjærlig hjem som går på tur, men et hjem som kan lære den hva som er lov og ikke lov, hva som er rett og galt, hvor grensene går og hva konsekvensene er. En hund må tidlig lære at den av og til vil komme utfor situasjoner den ikke liker, men at den må tolerere det og stole på at det går fort over. Dette kan feks være kloklipp, børsting, bading, veterinær, sårstell osv. En hund vil alltid komme i situasjoner den ikke er et stort fan av, men den må allikevel ikke kjempe seg ut av situasjonen, men akseptere at det skjer. I tillegg er det viktig at hunden forstår hvilke grenser som gjelder i hjemmet, hva som er lov og ikke lov og hvilke konsekvenser som finnes. Det betyr ikke at hunden skal straffes hvis den gjør noe galt, men man må huske på hvordan hunder tenker og lærer. Hver gang en hund får gjenta en atferd blir denne atferden forsterket. Tilsvarende også dersom en atferd lønner seg for hunden, vil den forsøke dette igjen. Dersom det lønner seg igjen vil denne atferden forsterkes ytterligere. Et av eksemplene til Onix er å stjele mat fra hendene til mennesker. Han har forstått at konsekvensen av å stjele mat resulterer i et skikkelig godt måltid, da vil han selvfølgelig gjøre det igjen! Dersom det derimot har en konsekvens av å miste maten/kjeft/sendt på gangen etc. vil dette senke (eller kansellere) forsterkningen av maten han klarte å stjele - den smakte plutselig ikke like godt. Dette gjelder for øvrig også det å kjempe seg bort fra en kloklipp, og å bjeffe/knurre på andre hunder. Dette er svært viktig å tenke på når man skal oppdra en valp. Når en valp lærer slike grenser fra starten vil den ha et mye mer harmonisk og stressfritt liv - fordi den forstår hva som kreves av den, og hva konsekvensene er av valgene den tar.
Onix har kommet langt på den lille tiden vi har hatt han, men han har fortsatt en lang vei å gå. Vi jobber aktivt med sladretreningen, og ser små fremskritt for hver gang. Han har til og med klart å være med på en hel utstillingshelg med over 300 hunder! Ikke helt problemfritt naturligvis, men han håndterte det langt bedre enn jeg hadde fryktet :)
